«Flakkende blikk og hverdager»
Skrevet av min klient A-L
Det finnes flest hverdager i livet, og mine hverdager inneholdt alt for mange flakkende blikk og liten tid til å være til stede i nuet. Tilstedeværelse ble svært vanskelig utover de første fem minuttene av en samtale, jeg ramlet av. Det gjaldt både i samtaler med de nære rundt meg, og samtaler eller møter på jobb. Å stirre ut av vinduet under møter kjentes trist. Den vippende foten min under bordet, gjorde at jeg likevel kunne kjenne meg litt til stede i rommet.
Jeg tok del i en liten bit av felleskapet!
«Sjarm og ensom tango»
Jeg danset inn og ut av relasjoner med sjarm og karisma, men dykket aldri inn under overflaten i noen av mine relasjoner. Mangel på ro førte til at når problemene tårnet seg opp, forsvant jeg som dugg for solen. Slik ble min ungdomsdans og voksendans, et ensomt forsøk på en tango.
Etter utallige forsøk og 3 brutte ekteskap, møtte jeg «han». Han som så hele meg, som stilte meg ansvarlig for 50% av relasjonen jeg befant meg i, og som sa «nei» når jeg ville gå. Å ta et annet ansvar i en relasjon enn før, samtidig som jeg satte søkelys på mitt mønster var en krevende øvelse.
For å klare å stå i «dette nye» innså jeg at jeg måtte finne ut av min konstante uro, min impulsivitet, min lave utholdenhet og mine evige distraksjoner.
Men før jeg tok det første skrittet mot noe som kunne gi meg økt innsikt og forståelse, bestemte jeg meg for at jeg måtte behandle meg selv med en solid dose vennlighet, samt trosse min sterke motstand for diagnoser og medisiner.
Slik havnet jeg på ADHD utredning!
«Skam og under radaren»
Jeg og sikkert mange andre, opplever det som vanskelig å snakke om diagnoser som omhandler vårt indre liv. Det er det nok mange grunner til, men for meg er dette knyttet til frykt for skam og stigma, og det å få «stemplet» en diagnose i pannen.
Ville jeg da være bra nok, eller flink nok?
Lett på tå klamret meg heller fast til rollene som «sjarmerende kjæreste», «kreativ leder», «omsorgsfull mamma», mens verden raste rundt i hodet mitt, i et heftig tempo.
Jeg var totalt utslitt før nyhetene om kveldene, kun tilgjengelig for en plate Freia-melkesjokolade!
«Delfiafett og diagnose»
Mønsteret mitt for å klare å holde ut uroen ble at jeg spiste på impulser, og kroppen min ble som en klump «delfiafett». Jeg så alle kiloene i speilet, fastlegen og blodtrykket bad meg redusere de. Resultatet ble at jeg hatet kiloene, den direkte fastlegen, og de manglende rutinene i livet mitt.
Jeg vet jeg har ressurser og at jeg ses på av andre som ressurssterk, så det krevde mye kompensering av meg for å gå under radaren og være på overflaten i 55 år. Tilsynelatende til stede og fornøyd.
Et sted måtte jeg starte, og min sterke uro ble «vekslet inn» hos fastlegen i kurs om pusteteknikker & mer mindfulness i livet. Til slutt et kurs om søvnproblematikk. Jeg gjorde det jeg kunne for å dempe symptomer, og forsøkte å lytte til fastlegen som sikkert kunne mer enn meg.
Så sa min voksne reflekterte datter en dag: «mamma, du er jo prikk lik meg, og jeg har jo ADHD».
Etter to måneder med tankespinn rundt hennes utsagn, våget jeg meg til psykiater. Jeg trengte å komme inn til kjernen av min uro, min impulsivitet og elendige konsentrasjon.
Fire bokstaver ble også min diagnose!
«Livet etterpå»
Etter 55 år kan jeg først nå medisinert, sitte på toget uten å klikke på lyder av folk. Jeg klarer bedre lytte på ting som andre er engasjerte i, og lettere konsentrere meg på jobb. Det føles som om å ha sett utrolig dårlig, så kom brillene på -og verden ble totalt forandret.
Støy rundt meg minimeres til noe jeg holder ut, jeg ser bygninger og farger jeg aldri før har lagt merke til og nyter vakker fuglesang. Musikken via øreproppene fyller ikke bare øret mitt, men den spilles inne et sted i hodet mitt. Tekstene i musikken har blitt min crescendo.
Jeg holder samtaler lenger, og fullfører ikke setninger for andre på grunn av dårlig tid. Jeg spiser til faste tider og prøver å tenke på mat som drivstoff til kroppen. Søvnen er god.
Du lurer sikkert på om jeg er trist som har «gått glipp» av så mye frem til nå?
Nei, jeg er takknemlig og glad.
Takknemlig for at jeg også alltid har klart å ta vare på mine ressurser som «igangsetter av kreative prosjekter», «lærelyst», «erfaringer med relasjoner», «innsikt i å prøve å være et komplett menneske», og «uredd for nye situasjoner». Ressursene mine er også en del av meg.
Glad for jeg nå klarer å se og bruke ressursene mine mer konstruktivt, dykke dypere inn i relasjoner med mer tilstedeværelse. Rutiner som jeg før hatet er null stress, kan nå hygge meg med å ferdigstille de fem strikkeprosjektene som ble lagt bort, ett ferdigstilt prosjekt om gangen. For at den tidligere trafikkerte firefelts motorveien nå oppleves som en stille landevei, og at de årene jeg har igjen i arbeidslivet, kan oppleves som mer meningsfylte.
Del dette